Folketrygdloven § 4-3 oppstiller et av hovedvilkårene for retten til dagpenger, herunder at arbeidsinntekten er redusert som følge av reduksjon i arbeidstid.
Lovteksten
Folketrygdloven § 4-3 lyder som følger,
«For å ha rett til dagpenger må medlemmet ha tapt arbeidsinntekt som arbeidstaker på grunn av arbeidsløshet. Som arbeidstaker i dette kapittel regnes også den som har inntekt utenfor tjenesteforhold når dette ikke er ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Medlemmet anses ikke å ha tapt inntekt dersom vedkommende for det aktuelle tidsrom har krav på lønn. […]
For at medlemmet skal få rett til dagpenger, må vanlig arbeidstid være redusert med minst 50 prosent. Som vanlig arbeidstid regnes den arbeidstiden vedkommende hadde før ledigheten eller før arbeidstiden ble redusert. Vanlig arbeidstid kan likevel ikke overstige lovbestemt arbeidstid for yrke eller næringen. For medlem som bare søker deltidsarbeid (se § 4-5 annet ledd), kan vanlig arbeidstid ikke overstige ønsket arbeidstid.
En arbeidstidsreduksjon kan bare legges til grunn for én full stønadsperiode.
Departementet kan gi forskrifter om fastsetting av vanlig arbeidstid».
Kort forklart
Rett til dagpenger forutsetter at visse vilkår er oppfylt. Hovedvilkåret for å ha rett til dagpenger er at medlemmet er i en reell arbeidsløshetssituasjon. Dette innebærer at medlemmet må ha tapt arbeidsinntekt og arbeidstid. Dette reguleres i folketrygdloven § 4-3. Vilkårene er kumulative, idet inntektsreduksjon alene ikke berettiger til dagpenger uten at den vanlige arbeidstid er redusert.
Første ledd
Etter folketrygdloven § 4-3 (1) må medlemmet ha «tapt arbeidsinntekt som arbeidstaker på grunn av arbeidsløshet» for å ha rett til dagpenger. Arbeidsinntekten må dermed være redusert som følge av reduksjon i arbeidstid i et arbeidstakerforhold. Bestemmelsen utdyper formålsbestemmelsen i lovens § 4-1, hvorav hovedformålet er at dagpenger skal gi «delvis dekning» for tapt arbeidsinntekt på grunn av arbeidsløshet.
Årsakssammenheng mellom tap av arbeidsinntekt og arbeidsløshet
Det er en nær sammenheng mellom vilkåret om tapt arbeidsinntekt og redusert arbeidstid, jf. annet ledd. Etter bestemmelsens ordlyd må tapet av arbeidsinntekt skyldes arbeidsløshet, jf. uttrykket «på grunn av». Det gjelder altså et krav om årsakssammenheng mellom tap av arbeidsinntekt og arbeidsløshet. Dette innebærer at tapet må i tid falle sammen med selve ledighetsperioden.
Reduksjonens størrelse
Det er ikke fastsatt nærmere bestemmelser om reduksjonens størrelse. Hvorvidt inntekten faktisk er blitt redusert, må ofte konstateres i ettertid. Dermed vil kravet om hel eller delvis tap av arbeidstid tjene som indikasjon på om arbeidsinntekten faktisk er redusert.
Begrepet «arbeidstaker»
Som «arbeidstaker» regnes alle som er ansatt i en annens tjeneste, herunder også frilansere, ansatte i eget AS og personer som har inntekt utenfor tjenesteforhold når dette ikke er ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Det presiseres dermed at selvstendig næringsdrivende ikke anses som «arbeidstakere» i forhold til dagpengeregelverket. Inntekt fra slik næring gir dermed ikke rett til dagpenger.
Krav på lønn
Det presiseres i bestemmelsens første ledd tredje punktum at medlemmet anses ikke å ha tapt inntekt dersom vedkommende for det aktuelle tidsrom har «krav på lønn».
Hovedregelen er at den som har krav på lønn, men som frasier seg kravet, ikke har rett til dagpenger for den perioden lønnen er ment å dekke. Hvorvidt lønnen faktisk utbetales eller ikke, er ikke avgjørende. I NAV rundskriv presiseres dette dithen at så lenge medlemmet har en reell mulighet til å stå i stilling og motta lønn i oppsigelsestid, anses vedkommende for å ha krav på lønn.
En arbeidstaker har ikke krav på lønn i oppsigelsestid når vedkommende må slutte i arbeidsforholdet uten oppsigelsestid pga., sykdom relatert til arbeidssituasjonen, eller dersom vedkommende blir avskjediget. Krav på lønn har heller ikke den som etter avtale får lov til å si opp selv som et alternativ til avskjedigelse.
Andre ledd
Etter folketrygdloven § 4-3 (2) må vanlig arbeidstid være «redusert med minst 50 prosent», for at medlemmet skal ha rett til dagpenger. Som «vanlig arbeidstid» regnes den arbeidstiden medlemmet hadde før ledigheten eller før arbeidstiden ble redusert.
Vanlig arbeidstid skal som hovedregel gjenspeile arbeidsavtalen, eventuelt det antall faktiske arbeidstimer som medlemmet har utført som arbeidstaker. I dagpengeforskriften kap. 11 er det fastsatt nærmere retningslinjer for beregningen av vanlig arbeidstid.
I bestemmelsens annet ledd tredje punktum presiseres det at vanlig arbeidstid likevel ikke kan «overstige lovbestemt arbeidstid for yrket eller næringen». Og for medlemmer som bare søker deltidsarbeid, kan vanlig arbeidstid ikke overstige ønsket arbeidstid. I dagpengeforskriftens § 11-3 er det også bestemt at vanlig arbeidstid maksimalt kan settes til 40 timer per uke.
Tredje ledd
Bestemmelsens tredje ledd bestemmer at en arbeidstidsreduksjon bare kan legges til grunn for én full stønadsperiode. Med full stønadsperiode menes en fullført periode på 52 eller 104 uker. Dersom medlemmet skal ha rett til en ny stønadsperiode, må arbeidssøkeren opptjene nye rettigheter også i forhold til tapt arbeidstid.
Relevante rettskilder
Rundskriv til ftrl kap. 4: Dagpenger under arbeidsløshet
Advokathjelp
Har du spørsmål om dagpenger? Eller har du behov for bistand i en konkret sak? Våre erfarne advokater har bred kompetanse på området, og bistår deg med hjelp. Ta kontakt med oss per telefon eller e-post for en uforpliktende og gratis samtale. Du kan også benytte kontaktskjemaet nedenfor så tar vi kontakt med deg.
Kilder
Kjelland, Morten. Erstatningsrett – en lærebok. 2. utgave, Oslo, 2019.
Narvland, Runar: Folketrygdloven med kommentarer, 3. utgave, Oslo, 2019.
Les om folketrygdloven § 1-9 her
