Folketrygdloven § 1-1 oppstiller lovens overordnende formål. Som lovbestemmelse har den ikke selvstendig innhold, og bestemmelsen gir ikke alene rett til trygdeytelser. Bestemmelsen har imidlertid stor betydning som tolkningsmoment ved tolkningen av lovens øvrige bestemmelser.
Lovteksten
Folketrygdloven § 1-1 lyder som følger:
«Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall.
Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.
Folketrygden skal bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig».
Kort forklart
Folketrygdloven § 1-1 sier hva en ønsker å oppnå med loven, og angir tre grunnleggende målsetninger, herunder økonomisk trygghet, utjevning av inntekt og levekår og hjelp til selvhjelp. Det hender at formålene kan komme i strid med hverandre eller stå i et motsetningsforhold. De ulike hensyn må da avveies mot hverandre gjennom de konkrete lovbestemmelsene og tolkningen av dem. Som nevnt har bestemmelsen størst praktisk betydning ved tolkningen av lovens øvrige bestemmelser.
Slik lovens system er bygd opp, er det inntatt særlige formålsbestemmelser til hvert enkelt kapittel. I lovens kap. 8, som omhandler retten til sykepenger, er det for eksempel inntatt en egen formålsbestemmelse i § 8-1, som angir hva formålet med sykepenger er. Lovens øvrige formålsbestemmelser må følgelig tolkes i lys av den overordnende formålsbestemmelsen i lovens § 1-1, som legger føringer for tolkningen.
Første ledd
Folketrygdloven § 1-1 (1) angir at folketrygdens formål er å gi «økonomisk trygghet». Bestemmelsens ordlyd angir de to hovedformer for økonomisk trygghet som loven tar sikte på å gi, herunder det å «sikre inntekt» og «kompensere for særlige utgifter» i nærmere opplistede situasjoner. Med andre ord gis den økonomiske hjelpen enten som en løpende utbetaling som sikrer medlemmets inntekt, eller ved at trygden kompenserer for særlige utgifter som medlemmet har hatt.
Samtlige av lovens trygdeytelser bidrar til å oppnå målsettingen om økonomisk trygghet. Det følger blant annet av lovens § 4-1 at formålet med dagpenger under arbeidsløshet er å gi delvis dekning for bortfall av arbeidsinntekt ved arbeidsløshet. På denne måten sikrer loven økonomisk trygghet for arbeidstaker som har tapt arbeidsinntekt grunnet arbeidsløshet. Det samme gjelder trygdeytelser ved sykdom og skader som reduserer arbeidsevnen.
Annet ledd
Bestemmelsens annet ledd oppstiller utjevning av inntekt og levekår som en overordnet målsetting. Det følger av forarbeidene at målsettingen uttrykket det grunnleggende hovedformål om at folketrygden skal være en sosial forsikring. Generelt kan man si at målsettingen bygger på en velferds- og omfordelingstankegang.
Folketrygden skal bidra til omfordeling av inntekt fra personer med høy inntekt til personer med lav inntekt. Det ligger en betydelig sosial utjevning i folketrygdens system ved at alle, uten hensyn til tidligere inntekt og innbetaling, er sikret en minimumspensjon. På denne måten kombinerer folketrygden forsikringstenkning og sosial tenkning. Den vesentlige finansieringen av folketrygden skjer ved innbetaling av trygdeavgift, arbeidsgiveravgift og tilskudd fra staten. I dette ligger det at de som betaler trygdeavgift på grunnlag av høy inntekt, bidrar til å finansiere ytelser for personer med lav eller ingen inntekt.
Målsettingen om utjevning av inntekt og levekår viser seg også ved at ytelser som kompenserer for bortfalt inntekt, skal bidra til å opprettholde inntekt og levestandard, men med omfordeling i favør av personer med lav inntekt.
Merk: I NAVs rundskriv til folketrygdloven kap. 1, herunder formålsbestemmelsen i lovens § 1-1, bemerkes det at målsettingen i annet ledd beskriver prinsipper som er innbygget i folketrygdens bestemmelser. Bestemmelsen får dermed neppe selvstendig tolkningsmessig betydning ved anvendelsen av loven i konkrete enkeltsaker.
Tredje ledd
Folketrygdloven § 1-1 (3) uttrykker målsettingen om at folketrygden skal bidra til «hjelp til selvhjelp». Siktemålet er at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig. «Hjelp til selvhjelp»-prinsippet understreker at folketrygden ikke skal være en passiv utbetaler av ytelser. Den skal snarere bidra til at den enkelte i størst mulig grad skal kunne hjelpe seg selv.
Målsettingen om hjelp til selvhjelp er et viktig tolkningsmoment som kan få betydning for tolkningen av vilkårene for rett til ytelser. Dette viser seg ved at det kan stilles krav at medlemmet selv prøver å bidra for å hjelpe sin egen situasjon.
Ved uføretrygd gjelder det for eksempel et vilkår om at vedkommende har gjennomført eller forsøkt å gjennomføre individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak uten at inntektsevnen er bedret, jf. folketrygdloven § 12-5 (1). I Rt.2010.113 presiserte Høyesterett at formålet forutsetter at den som kommer i en situasjonen hvor det kan bli aktuelt med trygdeytelser, bidrar aktivt og medvirker etter evne til å bedre arbeidsevnen. Søkeren vil dermed ofte ha en plikt til å utnytte sin restarbeidsevne, og gjennomføre hensiktsmessige tiltak for å bedre egen arbeidsevne.
Relevante rettskilder
Rundskriv til ftrl. kap. 1: Formål og definisjoner m.m.
Advokathjelp
Lurer du på om du har rett til trygdeytelser etter folketrygdloven? Eller har du behov for bistand i en konkret sak? Våre erfarne advokater bistår deg. Ta kontakt per telefon eller e-post for en uforpliktende og gratis forhåndsvurdering av din sak. Du kan også benytte kontaktskjemaet nedenfor så tar vi kontakt med deg.
Kilder
Kjelland, Morten. Erstatningsrett – en lærebok. 2. utgave, Oslo, 2019.
